Fotografiet er tatt tidlig en kjølig, men solklar novemberdag i 2012,  under lanseringen av det nye norske arkitektselskapet Nordic Office of Architecture. Mitt første besøk på Astrup Fearnley Museum. Åse Kleveland var invitert til festfrokost, som hovedtaler. Invitasjonen min kom fra arkitektselskapet Narud Stokke Wiig, moderselskapet til Nordic Office of Architecture.

Under påhør av mange beslutningstakere innen norsk byggenæring, rettet Kleveland kritikk mot Statsbygg, en kritikk hun siden fulgte opp i kronikken Arkitektonisk abdikasjon, pris er dårlig målestokk for kvalitetsarkitektur”. Spørsmålet Kleveland rettet var; «hvordan Statsbygg vil fylle sin rolle som forkjemper for kvalitet i arkitekturen, og hvordan man som landets fremste byggherre, kan bli det forventede forbilde både hva angår prosess og resultat.»

Dette førte til ordskifte i mediene, der Statsbyggs direktør mente at Kleveland tok feil: Statsbygg velger ikke arkitekttjenester kun etter pris, ble det sagt og skrevet: «Statsbyggs målsetting er alltid å velge de arkitektene som er best egnet«. President Kim Skaara i Norske arkitekters landsforbund (NAL) mente kritikken til Kleveland var høyst berettiget: Han mente Statsbygg ikke ivaretok ”sin forventede rolle som spydspiss og forbilde i realisering av målene i den statlige arkitekturpolitikken «arkitektur. nå»”.

Hvorvidt Kleveland tok feil eller ikke, og eventuell hvor mye, var det dengang delte meninger om. Det hun sa er nesten glemt, annet enn at Åse Kleveland over lang tid har latt seg engasjerer i norsk arkitektur, dets politikk og norske bygde omgivelser. Dengang som nå.

Det som kanskje huskes best fra novembermorgenen i 2012 var noe stort sett alle som var til stede la merke til: Åse Kleveland falt pladask på vei opp på podiet påvei til talen og kritikken av Statsbygg. Underveis i talen stoppet hun opp, og ba om en serviett. Foten blødde ned i skoen. Hun fikk serviett, tok av seg venstre sko og satte tærne forsiktig ned på podiet og fortsatte talen. Slik ble hun stående. Resten av denne flammende frokostfesttalen holdt hun stående på nesten ett bein – og det uten én eneste mine. Etterpå bekreftet Kleveland også til undertegnde at dette foredraget var veldig vondt, fysisk sett.

Bildet ble første gang publisert på Narud Stokke Wiig (NSW) sine nettsider.

Siden dette var første gang jeg besøkte Astrup Fearnley Museum benyttet jeg anledningen både før og etter lanseringen til å fotografere bygget utenfra.

 

Tale på ett bein. Alle foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Reklamer