Jeg ankommer til Solastranden, som en siste stopp på et fire dagers opphold i Stavanger og omegnen. Fiskesuppen var bestemt på Sola Strand Hotel, i god tid før innsjekk til Gardermoen. Men først til standen og havet.

Solastanden er 2300 meter lang. Sand, hav og masse vær. Den er vasket ut i av et bakkete landskap. Bakenfor ligger våtmarksområde, som munner ut i et lite skogholt og spredt bebyggelse, noen hus, en gård her og der og resten er et lappeteppe av landbruk.

20141109_Knutwe_0132-1

Og flyplassen, selvfølgelig. Med duren fra Sea King Mk. 43B helikopteret på vei ut til oljerikdommen, på plattformene. Hva som skjedde med Agusta Westland og de 80 nye AW189 som bygges på Vergiate-fabrikken i Italia vites ikke.

I dag er Solastranden pakket inn i spredte regnbyger og en litt sur, laber bris. Men det gjør ingenting, ettersom vi hadde nasket til oss tre flotte solfylte godværsdager i urbane strøk, som en bonus. Regnet var meldt tidligere, nå er det helt greit. Seilerjakken duger godt, i syntesen skjerf og hansker. Vi skal jo ikke så langt.

20141109_Knutwe_0133-1

Havet ligger der og skaper horisonten, og stekker seg lik et bevegelig knytteteppe med hvite løse teppekanter som skummer mot land. Det våte teppet kryper med små føtter opp langs stranden, og stopper mindre enn et øyeblikk, før det trekker seg tilbake som en muskel. Havet er som et levende vesen, et bosted noe i mellom, en linje som skiller jorden fra himmelen. Sanden er våt, kompakt og hard, men skifter form og løser seg opp som dugg inn og oppløses når den farer mellom gresstustene, et tustebelte som hindrer all sand i å ta av og fly nærmere inn på land og fyller opp Fylkesvei 374, den såkalte Nordsjøveien.

Pussig å tenke på at stranden er kåret til den 6. vakreste stranden i verden, av selveste Sunday Times. Hos meg skapes det kun assosiasjoner til Hellas, til vinter i Middelhavet, der også gjestene forsvinner, og innfødte som trekker seg inn og lunt bak glass og ramme. Mine følgesvenner har pakket seg ut på Sola Strand Hotell, i påvente av den siste suppen.

20141109_Knutwe_0128-1

Den langgrunne Solastranden er en del av et større landskapsvernsområde kalt Jærstrendene, som i hovedsak består av en eneste stor morenerygg langs kysten, med få plasser der grunnfjellet er synlig. Solastanden er finmalt sand fra før istiden. Andre steder er det rullestein. Strendene er er populære mellomlandingsområde for trekkfugler og rekreasjonsområde for tobeinte. Flere kunstnere har vært her. Jærkunstnerne søkte det «jærske lys» i sine bilder. (Seinere Street Art)

20141109_Knutwe_0129-1

Hadde ikke jorden krummet seg kunne vi stått med ryggen til hotellet og sett helt over til Orknøyene og St. Magnus-katedralen, som var del av den norske erkebiskopen i Nidaros. Vi kunne sett til våre fordums slektninger. Men det kan vi ikke, fordi jordens krumning får selv flyplassen bak oss til å bøye seg opp på midten. Mange centimeter.

Sola Strand Hotel er et byggesett, som ser ut som de har bygget uten plan og laget det etter innfallsmetoden. Men stedet henger sammen. I allefall innvendig. Det hele startet like før første verdenskrig, av restauratør R. Christoffersen ved Sandnes Dampskipsselskap. Med han gikk det dårlig. I 1927 ble komplekset oppkjøpt av Ellen og Axel Lund, som satte det i stand og gav det navnet Sola Strandhytte. I 1930 kjøpte Axel Lund hele røkesalongen fra cruiseskipet Montroyal og bygget den opp nøyaktig som den var om bord, som et tilbygg til Sola Strandhytte. Stedet fikk på ny navnskifte til Sola Strand Hotel, og Montroyal-salen ble nå brukt som dansesal ved hotellet.

20141109_Knutwe_0140-1

Senere ble stedet stiftelse og Norsk Hotelfagskole (dagens Norsk hotellhøgskole), som ble flyttet til Sola fra Oslo i 1952. I dag smykker Ellen og Axel Lund navnet til selve bygget til Norsk hotellhøgskole, i dag et institutt på Universietet i Stavanger.

Jeg streber meg inn på Sola Strand Hotel, stappfullt av søndagsgjester, med bortbestilte bord til julebord tidlig i november.
Før jeg spiser stedets fiskesuppe, rekker jeg å se meg omkring, ta litt bilder og som sedvanlig spørre og grave. Personalet forteller velvillig vekk. Det drikkes te fra glass. Barna (flott nivø og niese) leker ved bordet. Venner møtes. Familien tar farvel.

Solastranden er et hyggelig sted, og en naturlig stopp i påvente av et fly.

Anbefales! Stavanger anbefales! Fiskesuppen også!

20141109_Knutwe_0156-1

Reklamer