To døgn har gått siden jeg møtte Jackie Boots Gklaves for første gang. Avtalen var å treffes igjen, derfor står jeg på avtalt sted. Jeg speider etter en hvit minibuss, i en turistgate som i ferd med å våkne forsiktig. Solen kaster lange skygger, feiekoster og hageslanger kjemper om restene etter nattens vitaliteter.

Good morning! Nice to see you again.

Jackie er i storform, der hun hopper lett ut av en 16 seters Mercedes-Benz Sprinter 519 Royal Class, med air-condition, myke seter, sotet glass, krystallklart høyttaleranlegg og ledig sete til meg.

Jeg er invitert med på rundtur på øya Zákynthos, med Nefis Travel Zákynthos.

Etter litt frasering og reklame om andre turmuligheter, durer vi av gårde med dempet fjæring til vårt første stoppested; et autentisk landhandleri i nabolandsbyen, Tragaki som har en fabelaktig utsikt over den imponerende landbrukssletten på øya, grønnkledde, kuperte koller, dekket av oliventrær og innskutte landsbyer og kirker på toppene. Bakenfor ligger den grønnblå fjellsiden Vrachoinas i solspillet og venter på oss, den vi om tretti minutter skal bestige, langsomt på vei opp på fjellplatået til de mange fjellandsbyene. Været er selvsagt topp.

Tragaki er som storparten av bebyggelsen på Zákynthos, vakkert stedstilpasset i landskapet. Men dessverre denne også, sterkt preget av tidens tann og av det store jordskjelvet i 1953 som nesten raserte alt av arkitekturen som var inspirert av renessansen og nyklassisismen fra kolonitiden under Italia og Storbritannia. Neste alle byggene som er gjenoppsatt er på langt nær så henrivende som de som var. Men noen gamle hus finnes, innimellom trange gater, torg, vannkilder og uteplasser. Vi er på vei til et v de som har holdt stand, etter litt lapping; Landhandleriet og kaféen til Thanasis Pomonis. Driften hans er tradisjonell og kommersielt lite å hente ut av, men en levende, sosialt viktig møteplass for dagens sambygdinger, pensjonistene og en annen forvillet turist. Og oss, i dag.

20120911_knutwe_0444Kafé, eller kafenio som stedet heter på gresk, er et tradisjonelt gresk serveringssted, et kaffehus, hvor man får gresk kaffe, øl, vin og ouzo, og litt mezé, – den gresk tapasvarianten – og sosialt samvær. Aldri serveres fulle måltider, og tradisjonelt var her ingen kvinner å se. I tidligere tider var kafenio mer som en herreklubb, eller mannsforening å regne. Et sted der kvinner ikke var særlig velkommen. De var i sine syklubber. Men skillet er nå visket ut, i alle fall i Tragaki. I storbyene i Hellas og utlandet har kafenio fått sin renessanse ved populære retrokonsepter, også for de unge som ferdes på kaffebarer.

Tradisjonelt ble kafenios drevet av familier, som små virksomheter med enkel innredning, hvitkalkete vegger, små bord og de tradisjonelle, vonde trestolene med flettetau som sete. Man finner stedene overalt i Hellas, minst én i hver landsby. Hos Pomonis er det lite som minner om urbanitet. Veggene er falmete, beigete og stedet fungerer ennå som landsbyens sosiale sentrum, der man møttes etter jobb, til litt sladder og politiske ytringer, et slag kort og brettspillet backgammon, eller tavli på gresk (tavle på norsk). Og alltid en kaffe eller ouzo.

Tavli er et av de eldste kjente brettspillene vi har, med røtter med noenlunde sikkerhet tilbake til antikkens Hellas, spredt utover Europa av romerske legioner som ”Ludus duodecim scriptorium” – tolvlinjerspillet – oftest hugget ut marmor i vekten av et tonn. Dagens spilleregler er import fra Persia, og et meget vanlig syn på greske utesteder. Før i tiden var spillet forbudt av kirken, på grunn gamblingen som fulgte med. Derfor ble spillet oppbevart i små kofferter og kasser som lett kunne gjemmes, i bokhyller, slik de selges i butikken i dag.

Vi velter inn hos Pomonis, til et levende museum; kvinner, menn og to barn. Besøket er kortvarig, ingen tid til prat med de tre lokale er lagt inn som del programmet. Vi er kun på gjennomtrekk, gitt korte fakta og et hint om å oppsøke stedet på egen hånd. Pomonis stiller velvillig opp til fotografering. Knipsing.

– Kalimera! Yaso! (God dag!) (Hei!)

– Ti kanome? (Hvordan går det? )

– Ålla kala! (Alt er bra!)

Jackie blir hele tiden møtt med vennlighet og høflige hils, av greske forpassende og den eldre kvinnen som kaster vaskevannet ut vinduet, og vasker den støvete gata i samme farta. Jackie snakker språket flytende, etter mange år som fastboende på øya, gift og mor til to halvt greske barn. Jackie er del av kulturen på øya.

Tankene mine undres på hva som tenkes når horder av nysgjerrige turister invaderer, for å se og oppleve. Og hvor lenge stedet forblir autentisk. Disse gamle lever ikke evig. Jackie viser oss en nåtid som har vært, noe vi kommer til å huske, fra bilder og muntlige fortellinger. Dagens greske, ufancy retro.

Tragaki er opprinnelig det gamle kommunesenteret i denne regionen, mest kjent for et kommunalt amfiteater som huser sommerens tredagers jazzfestival til ende, flotte konserter og teaterforestillinger av ymse slag – og en imponerende utsikt over det store landbruksplatået på øya, et naturlig stopp til forbipasserende. For tre år siden ble kommunen slått sammen med alle de andre på øya. Nå bærer fylket, kommunen og hovedstaden navnet Zákynthos. Total forvirrende for utenforstående.

Etter litt biologisk lærdom under et tre Tragaki, fylles minibussen opp på nytt. Bussen snor seg i ujevne sirkler ned, langsetter olivenlunden og langs tørre vannveier. Støvet hvirvler og fuglene skremmes opp. Sola stråler på 20110722_knutwe_0612-1sangsikadene som gnir lyden ut i landskapet og følger oss vel nede på landbruksplatået passerer mellom store tepper av vinranker, maisåkre, oliventrær og høye siv langs elveleiet. Sur gjødsel trenger inn i bussen og luktesansene.

Jackie fortsetter der hun slapp. Vi er i gang med oppstigningen, inn i landsbyen Katastari, ved foten av fjellet Melissa. Det annonseres i høyttalerne:

– Vi kjører nå inn i en landsby med tretten hundre innbyggere. Den heter Katastari, eller Hartata som betyr «De lavere hveteåkrene”. Bebyggelsen her ble bygget tettere og høyere opp etter fjellsiden i beskyttelse mot piratene som hjemsøkte kysten. Jackie tar oss med inn i kulturhistorien:

– I Katastari bodde det mange med musikalske begavelser og ambisiøse ledere og landherrer. Landsbyen huset det første greske symfoniorkestret, som spilte ukentlig nede i hovedstaden, Zákynthos by. Under de første olympiske leker i moderne tid, i Aten i 1896, var det symfoniorkestret fra Katastari som spilte til åpningsseremonien. Stemmen til Jackie bærer godt i høyttaleranlegget til minibussen.

Vi glir gjennom Katastari, og gjennom de sotete panoramavinduene på høyre side åpenbares det kunstige saltsjøer, saliner, nedenfor oss, ved badebyen Alykes som skimtes bak trærne. Disse saltsjøene har vært i drift siden antikken og fram til på 90-tallet, da produksjonen stanset. Nå ligger salinene, alykes på gresk, som store hvite flak, men unyttige sår, nede ved vakre våtmarksområdene og en populær badestrand.

Å lokke havet i20080712 dio_0327-1nn i store, grunne bassenger, saliner som de heter, til fordamping i solen, har vært en effektiv metode å utvinne salt ved Middelhavet. Salt var det hvite gull, et ettertraktet byttemiddel for varer og tjenester opp gjennom historien.

Bussen smyger seg forbi hus, butikker og flere kafenion langs den trange gjennomfartsåren i landsbyen, og stiger forsiktig oppover i landskapet. Mange andre er på veiene i dag, andre busser, lastebiler og ATV, firhjulingene med hjelmer og nakne solbrente, røde kropper.

– Salt var middelalderens kjøle- og fryseboks, og viktig for ernæringen. Salt hadde stor økonomisk betydning. Både Romerriket og Kina hadde gigantisk produksjon av salt, og omsatt det som ren valuta. Vikingene skaffet seg salt i bytte med nordiske produkter. Indiske soldater måtte bekrefte sin lojalitet til britiske koloniherrer med salt.

Romerske legionærer fikk betalt i salt; ”Salarium argentum”, som bla den latinske opprinnelsen til ordet «lønn», ”salary” og ”salær”. Antikkens slavehandlere byttet ofte salt for slaver, og gav opphav til uttrykket at noen var «ikke verdt sin salt.» Salt har gitt mange dagligdagse uttrykk: ”tjene til salt i brødet”, ”vekt i salt, ”salami” og «salat».

Salt er knyttet til religiøse ritualer, som gjerne symboliserer det uforanderlige, uforgjengelige renhet. Det er om lag 30 referanser til salt i Bibelen, uttrykk som «jordens salt.». I antikken var salt benyttet i religiøse sammenhenger og urkirken var det salt i dåpsvannet.

20141010_Knutwe_0026-1 På nordsiden, like under fjelltoppen Melissa passerer vi et grusuttak og ruinene til det post-bysantinske klosteret St. Johannes Prodromos (døperen), med en fabelaktig utsikt over det frodige landskapet, salinene og havet. Klosteret var mye benyttet av pilegrimer på grunn av sin utsøkte beliggenhet. Det ble reist på 1500-tallet, men oppløst og reetablert i 1617, av munkene Katastarians Anthony Marinos og George Sapatis. I følge kilder fra 1753 hadde klostret hage, to kirker, syv bygningsverk og et forsvarstårn, til beskyttelse mot piratangrep. Nå er det en ruin under totalrenovering. Vi må vente to år før det blir ferdig.

Klosteret huset i sin tid særdeles betydningsfulle ikoner signert av den greske renessansemaleren Theodoros Poulakis og førsteklasses ortodoks kirkeutsmykning utført av George Diamantis Bafas, som i 1829 laget det praktfulle larnax (gravsted) av sølv til St. Dionysios, øyas skytshelgen. All kunsten i klosteret ble reddet etter det kraftige jordskjelvet i 1953.

Theodoros Poulakis (1622–1692), opprinnelig fra Kreta, var fra den siste generasjon ikonmalere med opprinnelse fra den Kretiske skolen, som lærte såkalt post-bysantinsk ikonkust, der El Greco er mest kjente. Poulakis og hans generasjon hadde stor innvirkning på sine samtidige på Zákynthos.

Disse malerne tok med elementer fra renessansen og barokken i det ellers strenge bysantinske ikonskjema, et grep som ble selve signaturen til den Heptanesia (syv øyene) skolen, som vokste fram på Zákynthos og de Joniske øyene etter at Kreta falt, etter invasjonen av osmannerne i 1669. Skolen ble etablert av Panayotis Doxaras (1662–1729), som i 1664 flyttet med familien fra Peloponnes til Zante. Han fikk sin undervisning på Zákynthos i kretiske skole av Leo Moscos. Etter opphold i Italia lot han seg påvirke av Leonardo da Vincis verker.

De joniske malerne brøt med det ortodokse ved å legge inn tredimensjonale perspektiv og realisme i de hellige bildene, endringer som også ble benyttet i oljemalerier, som senere skapte fremveksten av de sekulære portrettene av borgerskapet på øya. Bildespråket til heptanesianerne var preget av mye symbolikk, for å understreke klasse, yrke og individets stilling i samfunnet, ofte med påtrengende psykologiske studier.

I 2007 ble et ikon av Theodoros Poulakis auksjonert bort hos Christies, verdisatt til 850.000 kroner. Ikonet viser Kristus og døperen Johannes ved elven Jordan, solgt av den siste etterkommeren av Matessi-familien, som var bosatt på Zákynthos, med uavbrutte røtter tilbake til Lazzaro Matessi, som tjenestegjorde for Venezia i Peloponnes, og som senere ble leder for ”Noble House of Zákynthos”.

Frem til begynnelsen av det 17. århundre var familien sannsynligvis katolske, siden navnene er italiensk. Men ved ekteskapet til Giovanni Matessi (f. 1645) og greske Assimina Calofonou videreførte barna greske navn, noe som kan tyde på at familien konverterte til den ortodoks kirken. Blandingsekteskap, mellom ortodokse og katolikker er ikke så uvanlig i Hellas som man skulle tro, heller ikke på Zákynthos. På denne tiden ble ekteskap på øya vanlig arrangert.

Ikonet som ble solgt har gått i arve hele veien ned til Giovanni Matessi, en samtidig av kunstneren Theodore Poulakis. Man regner med at ikonet, som er et forvarsel om Jesu dåp, ble gitt i anledningen av families dåp eller den gang familien konverterte den ortodokse kirke.

Jeg kjenner døsen kryper over pannen og over øynene i det vi kveiler oss langs asfaltveien, langs vikene og opp mot nord i retning kapp Skinari, mot fjellrike platået – mot landsbyene og de bratte klippene i vest. Jeg kvikner fort. Bussen vipper sidelengs i myke kast over ujevn asfaltkanter, før den stopper på det obligatoriske utsiktspunktet ved den turkise campingvognen, med stråtak og salg av ferskpresset appelsinsaft, mineralvann og kaffe. Noen rekker sågar å hilse på en geiteflokk som menger seg i snakk og røyk, på vei mot beitet. Gjeteren er hyggelig og spøkefull.

Jackie ler. Praten går livligere, vi har blir litt mer kjent. Stillheten er brutt og sola øker i sin bane. Jeg kjenner sommeren varme i skyggen. Geitene hoster. Utsikten er eventyrlig. Det fotograferes. Havet blinker som et teppe av glitrende smaragd og blått glass. Fergen fra fastlandet skimtes i morgendisen. Kaffen nytes.

Fjellet ligger der, og venter på oss.

20110722_knutwe_0635-1

Reklamer