Fredag 3. juli 2009. I dag, under den sedvanlige ettermiddagskaffen i hagen, skimter jeg vakre, kritthvite skyer drivende inn fra vest mot den østlige, knallblå himmelhvelvingen; lik dotter av hurtigvoksende, boblende blomkål bedekket av nypisket kremfløte dyppet i bomull, som sprøytende søyler fra fuktige fabrikkpiper, svimlende kilometerhøyt oppe med et gråsvart, flatt sjikt i bunnen. Tunge bygeskyer samler seg. Cumulonimbus. Et værskifte er på gang. Lummert: det kjennes i kroppen.

Denne fuktige fredagsettermiddagen formelig fordamper. Søkklastet med dagsopphetet vanndamp og mikroskopiske partikler som effektivt suges inn i de ustabile luftmassene og som strekker seg opp og gjennom troposfæren, i et sammenhengende system av skyformasjoner som flater ut i møtet med de iskalde og stabile luftlagene titallskilometer mot stratosfæren, og omdanner millioner av liter sommerfukt til et tandert flyvende, trevlet slør av vanndråper, is og partikler – blåst ut i det fri til en nesten vektløs uendelighet, et skimrende hvitt teppe av tyll, et sukkerspinn, en form som en ambolt eller enda bedre; en krone; som etter hvert synker tilbake og ned i skyen, i møte med den stigende varme vanndampen og inngår i den termale sirkulasjonen: der varm fukt stiger opp og kalde dråper og is synker. En kontinuerlig sirkulasjonsbevegelse, sykluser der dråpene gror og is blir til hagl. Så, som om alle luker åpnes, lik et bombefly som forestår sitt utslippsmål der framme. Spenning på vei til Ås.

Sola steiker skarpt henimot et lappeteppe av skog, åkre, innsjøer, elver, hustak og asfalt. En os av fuktighet fyller sommerheten, som har vært påslått i dagsvis. Vi har hatt mange slike henrivende sommerdager på rad i år; varme og lyse, med solens lyskjegler lekende mellom hagetrær i gresset; til morgendis, dagsferske aviser og nybrygget fair trade kaffe. Som nå, ettermiddagen mot gryende helg, i påvente av noe mer; fellesferien, som så mange bruker til reiser utenbygds, mens andre vedvarende avholder til nedkjøling. Alt går saktere, som i syden, i varmen. Kattene ruller rundt og på rygg: latskap og nytelse. Det klør.

Ettermiddagen vokser klarere fram. Klamt, klammere: Til brunsvidd plen, vanningsforbud, plingende isbil og hylende barn, i fryd, hoppende på trampoliner og på kassert ispinneinnpakningspapir. Fugler som knapt orker å kvitre, svaler som suser lavt, hurtig og skjærende gjennom det trykkende værlaget, som med vinger av stålegger. Jeg fornemmer snarlig regn; luften mellom frukttrærne fordamper.

Kun ballspill fylte dette hodet i dag; til den trettito år gamle nepalske studenten, Kanchan Karki, med fremtiden hans og familien hjemme i Nepal er like klar som det nordisk lyset. Bachelorgraden i økonomi er akkurat på plass, planen nå er å fortsette på masterstudiene til høsten. Han som kom til Ås og universitetet for seks år siden, bosatt på studenthjemmet; Pentagon.

Kanchan var svært sosial og omtenksom, elsket å samle folk rundt seg, gjerne til mat han selv laget, og stilte ofte opp når noen trengte hjelp.

Han som tidligere på akkurat denne dagen hadde avtalt en vennskapelig fotballkamp, en lek, med seks andre kamerater, til det som var ment som en fin start på helgen. Og ferie. Kanchan var svært fornøyd i dag, og ventet også i spenning på at ettermiddagen skulle ta bedre form; til fotball, kos og vennskap.

Cumulonimbus blir skapt av ”termaler”, søyler med luftstrømmer fylt med varm vanndamp, som i kronen kjøles ned og gjennom konveksjon blir dampen omdannet til dråper og is som faller ned inntil de løftes opp til toppen igjen ved termale sirkulasjoner. Det er i den termale sirkulasjonen at det skapes statisk elektrisitet, i passasjen mellom vanndamp og vanndråper og is, – som er klebet til fallende støvpartikler, gjentakelsen øker spenningen inne i skyen og mellom skyen og bakken. Friksjon og spenning økes, og den varme fuktigheten tar med seg positive ladning til toppen mens de negative forblir i bunnen av skyen. Bakken som er positiv ladet, ligger utsatt til når spenningen øker og utladningen er påkrevd. Et blåsvart vanndrama er på vei med lukene åpne; utslippsmålet er Ås.

Guttene treffes på Storebrand stadion, den yndige fotballbanen like ved studentsamfunnet, i sin tid sponset av forsikringsselskapet og derav navnet. Påstått verneverdig. Gresset er brunsvidd, med flekker av gress, men godt nok. Tribunen er tom, en mye brukt jordvoll. Men det gjør ingenting. I dag er alt bare lek, kameratskap og adspredelse i sommervarmen. Gutta ler og koser seg, de spiller. Det er sommer, og ballen ruller.

Høyden har brygget fullkomne tordenskyer, med enorme mengder vanndamp, millioner av liter vanndamp og en energimengde tilsvarende det månedlige energiforbruket til en by på 100 000 innbyggere skygger for frukttrærne. Plutselig mørkner Storebrand. Solen fordufter og himmelen åpner sine vannbombeluker og regner fosser ned, over banen, trærne og over kameratene. Og det øker! Redde seg den som kan! Søkk våte legger de på sprang opp på høyden, til parkeringsplassen og bilene utenfor inngangen til Samfunnet. Kumar finner ly under et stort eiketre.

– Kom inn i bilen min! sier vennen Kumar Pandit der han sitter i bilen like ved treet sammen med kona.

– Nei, jeg står under eika. Jeg venter til uværet gir seg, jeg vil fortsette å spille fotball med vennene mine slik jeg har planlagt, svarer studenten Kumar.

Plutselig detoneres lik en atombombe over hodene på de alle, og oss i Ås. Gnisten antennes. Sjokkbølgene skraller. Alt svartner i et gigantisk lysblink. Den store lysbuen flerrer opp himmelen. Det er store drønn og som ekko når den elektriske utladningen søker jord og løper gjennom luften, gjennom en elektrisk ledende kanal og luft som omdannes fra molekyl til plasma, en varme på om lag 30 000 grader celsius (mer enn på solens overflate) strekker ut luften som en stikk. Sirkulasjonsbevegelsen i atmosfæren har skapt et behov for eksplosive, elektriske spenningsforskjeller. Luftstrikken trekker seg tilbake når luftmolekyler er omdannet til ioner, over utslippsmålet:

Kanchan segner om under eiketreet, der han har søkt ly. Lynet har slått han ned. Kanchan ligger livløs. En gigantisk elektrisk spenning har herjet med kroppen hans; som kan forårsake overflatisk forbrenning, dyp indre forbrenning, forandring av hjerterytme og hjertestans. Og død. Kumar Pandit og de andre kameratene styrter bort til Kanchan og setter i gang livredning. Treet er revnet langs hele stammen, en tjue cm bred og flere meter lang rift. Ingen vet om Kanchan ble truffet direkte.

Like etterpå, 700 meter lengre unna tragedien, på balkongen hører jeg luftambulansen som flapper over hustaket på vei til Storebrand. Slik en helkopterlyd som vi vet varsler stygge ulykker. Som vi ikke liker. Først nå vet vi at noe skrekkelig har skjedd. Kanchan blir tatt hånd om, og fraktet til Ullevål universitetssykehus, senere til Aker universitetssykehus.

Lørdag 4. juli 2009. I dag får flere av vennene av Kanchan besøke ham på Aker, mens han selv ligger bevisstløs i respiratoren på intensivavdelingen. Utviklingen er kritisk, og noe forverret. Kanchan har fått væskeansamlinger i hjernen. Familien i Nepal er informert og det arbeides med å skaffe én av brødrene visum via den norske ambassaden i Katmandu.

Søndag 5. juli 2009. Broren, Kalyan Karki rekker fram i tide. Men Kanchan dør i dag. Før sommerhelgen er over.

Tirsdag 15. Juli 2009. Sommerkvelden er lys, om lag åtti studenter og representanter fra det nepalesiske samfunnet i Norge, instituttleder og rektor er samlet til en minnestund for Kanchan Karkis, – ved det samme eiketreet med skrikende dype sår og vitnet om det sørgelige som skjedde – med lys, blomster og taler. Ås ligger stille og solen stråler, kun lyden til noen unge få ballspillere høres litt bortenfor på idrettsbanen, der Kanchan selv hadde spilt så mange ganger. Fram til den dødelige fredagen.

Kanchan Karki blir hedret som en god og trofast venn, og særlig ble hans hjelpsomhet og evne til å møte nye utfordringer ofte nevnt i minnetalene.

Nepali Society i Ås (Nepsa) vurderer å opprette et fond for å hjelpe familien i en vanskelig økonomisk situasjon.

21. august 2011. Nepali Society i Ås (Nepsa) etablerer et minnefond for å hedre Kanchan Karki: Kanchan Karki Memorial Trust (KKMT), for å minnes Kanchan og for å etablere et stipendprogram på Adharsha Secondary School, Bhaktapur, Nepal. Hvert år blir fire studenter blir belønnet med Kanchan Memorial Scholarship.

Eiketreet fikk stå lenge, med sine dype sår og som et levende vitne om det sørgelige som skjedde. Men så brått blir eika kuttet, nå med bare roten tilbake.

Mandag 22. desember 2014. Nesten fem og et halv år senere: desemberdagen ebber ut og lyset faller, mens denne teksten ferdigstilles: Plutselig åpenbares et nytt drama seg på himmelen: et fargespill bortenfor trærne, bakenfor Ekornskogen og Storebrand stadion; perlemorskyer, eller polarstratosfæriske skyer, dannet i stratosfæren 20 til 30 km over bakken. Skyene er dannet av iskrystaller i en tørr stratosfære, i minus 78°C der luften blir ekstra avkjølt av jetstrømmene som passerer. Disse perlemorskyene går svært høyt, derfor bryter de lave solstrålene gjennom iskrystallene, lik gjennom prismer og gir et flott fargespekter bakenfor eikestubben og fotballbanen: En slags vennlighet, en julehilsen til oss i Ås, vel vitende av at iskrystallene og de andre kjemiske sammensetningene så høyt reagerer med ozon og påvirker ozonbalansen i stratosfæren. Negativt.

Mens hele Ås-befolkningen legger ut hver sine av dagens perlemorbilder på Facebook, haster jeg bortover mot Søråsjordet, til Storebrand stadion, til eikestubben. Mitt bildet tar jeg mens skyene løsner sitt grep og forsvinner. Tiden har frosset over det som har blitt igjen som et minnesmerke over Kanchan Karki. Alt som synes av dette tragiske som skjedde, er flengen i barken; fremdeles godt synlig hvis man ser nøye etter.

Mens jeg vandrer tilbake til den frosne hagen og mine isbelakte frukttrær tenker jeg at sannelig bør det settes opp en bedre minneplate over Kanchan Karki, ved eikeroten. Av flere årsaker.

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

20141222_knutwe_0005-1

 

Reklamer