Mitt første møte med Norsk hotellhøgskole var i Hellas, der jeg traff en av de ansatte ved ren og skjær tilfeldighet. Møtet var direkte hyggelig, og etter hvert meget morsomt. Vi lo mye av oss selv og andre, som lo med. Og vi fartet rundt alle tre.

Et par uker senere ble jeg invitert til høgskolen, for å holde foredrag, må vite. Jeg takket som best jeg kunne, tok i mot invitasjonen, pakket og reiste til Universitet i Stavanger, som ligger like ved Ullandhaug, ved et gårdsfunn som kan spores tilbake folkevandringstiden mellom 350 til 550 og utsyn til Hafrsfjord. Gamle greier, som forteller mye om hvordan våre forfedre bodde og del av norsk arkitekturhistorie og byggekunst.

20141124_Knutwe_0127-1-2

Ingenting visste jeg om verken skolen, stedet, beliggenheten eller for den saks skyld; arkitekturen. Derfor måtte det bli taxi med en snakkesalig, hyggelig rogalending, en sjåfør med mye på hjertet. Det var visstnok ikke så enkelt å finne fram på campus, spesielt når de som satt i baksetet ikke hadde notert navnet på bygget de skulle til. Da ble det mye ekstra taxi, på området.

– De skifter navn der oppe hele tiden. Rare navn og ofte, fikk jeg vite.

Jeg var blant de som visste. Jeg hadde forskriftsmessig spurt meg grundig opp, og det skriftlig: bygg, navn og gate – og det viktigste av alt: Jeg skulle til Norsk hotellhøgskole!

– Alt i orden! Jeg har kjørt taxi her i 30 år. Dét vet jeg hvor ligger.

Som sagt så gjort.

Jeg ankom Universitetet i Stavanger og Ellen og Axel Lunds hus standsmessig; til en byggeplass! Som resten av byen. Ikke rart det var vanskelig å finne fram.

20141124_Knutwe_0109-1

Norsk hotellhøgskole er betong med klatrebusker, glass, påbygg og ungdommer med ryggsekker. Jeg fulgte strømmen, inn i trappegangen med skyvedør. Sirkeltrappen i midten er asymmetrisk plassert, midtskips, og tar for mye plass i rommet . Ved første øyekast fikk jeg litt følelsen av å ha kommet på innsiden av et lite, overfylt cruiseskip, i alle fall på vei til ett, der jeg måtte åle meg fram gjennom studentmassene.

– Hoi, hoi, er det Knut?
– Ja!

20141124_Knutwe_0108-1

Styrmannen hadde stoppet opp, og ropte på meg på vei ned til neste brodekk. Studenten som hadde skrevet adressen var allerede på plass ved inngangen; blid, med sterk håndhilsen og fast i blikket.

– Kontroll?

Resten gikk av seg selv, tross litt teknikaliteter med Hellas som skulle linkes opp. Så ble det foredrag, spørsmål, svar, omvisning og herlig mat og mange god samtaler. Så forlot jeg Ullandhaug for første gang. Og som vi vet; møter avler møter. Jeg kommer straks tilbake.

Da jeg ankom Norsk hotellhøgskole påny, visste jeg mer. om stedet Mye mer. Jeg hadde lest meg opp, mest i jubileumsboken,  noen bruddstykker, som jeg fikk i gave første gang jeg var der; En salig takk for visstnok god innsats. Nyttig bok.

Hyggelig!

Før jeg går inn i Ellen og Axel Lunds hus tar jeg med tid til bilder utenfor. Et flott anlegg, der vintersolen stekker sine stråler og kaster lange blå skygger over campus.

20141124_Knutwe_0124-1

Norsk hotellhøgskole har sine røtter tilbake til 1912, som verdens nest eldste fagskole for restaurant- og hotellyrker, åpnet i Kristiania. I 1952 flyttet den til Sola, nåværende Sola strandhotell, hvor den holdt hus fram til den flyttet til Stavanger i 1973. Norsk hotellhøgskole ble eget institutt i 2009, som del av Universitetet i Stavanger, med studenter innen hotelledelse og reiselivsledelse på bachelor-, master- og doktorgradsnivå.

20141124_Knutwe_0112-1

Og så var det Eyvind Hellstrøm, da. Han kommer man liksom ikke utenom, som skolens mest kjente alumni, såkalte tidligere studenter.

Neste gang jeg kommer på besøk til Norsk hotellhøgskole skal jeg tigge meg til en ny omvisning på Norsk kokebokmuseum, og opplevelsessenteret i underetasjen. Der så jeg jeg nemlig verdens nordligste universitetsvin: Vitis Ullandi, med kunstneretikett laget av Kjell Pahr-Iversen – klar til korking! Vitis Ullandi er dyrket på Ullandhaug økologiske gård (Det skulle de gamle grekere visst). Og å en masse kokebøker! Aldri sett maken. Kanskje ikke så rart, det er det eneste i sitt slag i Norge. Dit vil jeg.

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

20141124_Knutwe_0116-1

Reklamer