Bilturen tok nøyaktig 50 minutter til et av de største turistikonene i Hellas: Er et halvt oppråtnet skipsvrak, gjennomhullet jern nedgravd i blendende kritthvit strand – som selger alt fra reiselivsdestinasjonen Hellas, forsikringspremier, olivenolje, rosiner, vin og parfyme, for å nevne noe. Navagio! Eller skipsvraket, på gresk, er kåret til en av de ti vakreste strendene i verden og det mest fotograferte skipsforliset, på kloden.

For å komme fram til dette henrivende utsynet, fra et 300 meters høyt klippeplatå, har jeg tilbakelagt en reise oppetter en myk, porøs fjellside av forvitret kalkstein, langsetter østsiden av øya, gjennom små landsbyer, kalksteinutbrudd, over et skogdekket fjellplatå, forbi oppdyrkete lapper av skrinn jord. Og så; saktnende i lavgir, ned mot det stupbratte, gråhvite fjellet dekket over med et teppe av frodig vegetasjon, før vi stopper opp like før den avskårne, farlige styrtningen. En person har allerede mistet livet på stranden, i en tragisk fallskjermulykke i 2012. Britiske Jake Simkins ble tatt av vinden under hoppet og smalt i fjellveggen, der han ble hengende i tre timer før han falt ned og mistet livet i møtet med store kampesteiner på stranden. Dødsfallet utløste sterk kritikk mot redningskorpset, som man mener møtte opp uten noen hjelpemidler til å få Simkins ned.

Leiebilen parkeres trygt på parkeringsplassen. Reisefølget mitt nikker seg høflig forbi boder med solkokte lokale fødevarer av ymse kvalitet, ned et trappetrinnplatå og fram til selveste kanten, og ut på det som nå kun er restene igjen av en utkiksplattform i metall, ramponert for noen få år tilbake av uvisse årsaker. Men spekulasjonene hagler: Man mener konkurransen om kundene er tilspisset, mellom båtene til stranden og bussene til platået. Navagio har blitt big business.

Vi legger ut lengre nordvest på apostlenes hester, til den beste utsikten. Underveis, til venstre langs gangstien forsvinner alt loddrett ned i havet. Skummelt nok! Og langt fra sikkert. På den andre siden, mellom oss og standen, strekker en hvit odde seg makelig utover, lett overtrukket av et tynt, grønt lag av buskvegetasjon, lik kroppsformen til en krokodille, med voktende blikk og ansiktet halvveis vendt i havet. Med lukket munn.

Vi når fram til målet etter 10 minutter strabasiøs balansering på tynne, slarkete sandaler, langs en krokete fjellsti belagt med knivkvasse, gjennomhullete kalksteinsspisser som sprenger seg opp gjennom et rødlig, jernholdig og karrig jordsmonn som strekker seg over et avrunnet høydedrag og svake dalsøkk. Leggene skrapes fort til blods av små stikkende busker av furu og kvaster av kristtorn. Vi passerer rosmarin, fjellte og urter, krydder, blomster og insekter. Noe plukker vi oss med til grillingen neste kveld. Luktene, varmen og havutsikten er velbehagelig påtrengende. Vi hilser vennlig på alle vaklende turister på vei tilbake, som erfarne fjellfolk gjør. Også her.

Vel framme på platået våger vi oss forsiktig ut til den loddrette kanten, den siste meteren krypende. Høyden suger seg øyeblikkelig fast i magenregionen, det kribles og svimles. Wow! For en formidabel utsikt!

Den melkehvite stranden likner et veldandert smykke i flytende smaragd, som skiller det krystallklare vannet fra et halvsirkelformet, gråhvitt landskap av sedimentære tynne kalksteinslag, lik stabler av enorme flatbrød brukket av eller avskåret med kniv, lett som i ost. Skipsvraket, det ser mer ut som en gjennomhullet sjøpølse, med antenne på.

Det er befriende å ligge her utpå klippen, og nyte fargespillet og la blikket hvile på den langstrakte, gråblå horisontlinjen i vest, der himmelen møter det asurblå havet i en stripe av dis. Bare det Joniske hav skiller oss fra Sicilias kystlinje i det fjerne vesten. Et land vi kunne sett, hvis det ikke hadde vært for at jordskorpen krummet seg; på samme breddegrad som antikkens greske kolonier, de samme som siden kolonialiserte seg tilbake til øya; fra da romerne overtok Middelhavet og fram til 1797, da Napoleon gav Republikken Venezia sitt endelikt og øya kom på franske hender. Først til ellevill jubel til framskmennene og løftene om frihet fra undertykkelsen utført av et skiftende italiensk aristokrati fra 1185, men etterhvert til massiv skuffelse da man oppdaget hvilke dårlige vilkår som var oppnådd i Freden i Campo Formio – følelser som fyndig har blitt beskrevet gjennom romanfiguren Jacopo Ortis (1798), til den italiensk/greske revolusjonære forfatter og litteraturprofessor Ugo Foskolos, som selv var født på Zákynthos, av gresk mor. Foskolos har som flere andre greske og europeiske forfatter tilknyttet denne vakre øya hyllet henne med vakker poesi.

– Å komme ut på kanten er helt spektakulært. Jeg har sett mye, men dette er faktisk mye, mye bedre enn forespeilet. Og jeg har sett mye, sier den svært så bereiste norske sjømannspresten som er med i reisefølget. – Virkeligheten overgår alle bildene jeg har sett til nå. Presten lar seg begeistre over Navagio,  uten blygsel. Han oppdaget et skjellfossil i kalksteinen på tilbaketuren, som det er mye av på øya, men som de færreste vet av.

Denne mektige greske naturperlen er lenket til lange historiske tradisjoner og søken etter menneskets ultimate livsopplevelser. Alle har latt seg overvelde, også av de mange ukjente jeg har truffet her ute på på klippekanten. Med kun et bitte lite unntak, en god venn av meg: Etter at den store begeistringen hadde lagt seg la jeg en gang merke til at den den kvinnelige musikkpedagogen ble litt mullefunken her oppe: En aning av øyeblikkets skuffelse, hvorfor?

– Men, det er jo ikke en treskute, som jeg hadde forestilt meg fra bildene. Men et vrak fra jernskrammel. Det var overraskende!

Den kvinelige musikeren hadde nemlig sett for seg rester av en venetiansk seilskute i tre, – ikke en rusten holk fra 1930-tallet. Men begeistringen kom raskt tilbake. På vei tilbake plukket hun en stor kvast rosmarin, til høstmiddagen hjemme i Norge; viltsteik med greske herligheter som tilbehør.

Navnet Navagio er selvsagt en nyoppfinnelse, kun et kløktig markedsføringstricks fra kalkulerende forretningsfolk som så at skipsforliset fra høstnatten 1980 tiltrakk mengder av turister, og dette økte i takt med bilder og hedelig omtale: Her var det penger å tjene!

Stranden har selvsagt vært kjent tildligere, men under et annet navn; også dengang under de italienske kolonimaktene. Kongedommet Sicilia og Republikken Venezia regjerte øya fra 1285,  og stedet ble nyttet først og fremst knyttet til klostervirksomheten. Munker vet man alltid har hatt et skapt blikk for vakre landskap, og klokelig har de stedstilpasset klosterarkitekturen sin til «evig» kontemplasjon, bønn, bosetting og landbruk. Klosteret St. George til Krimnon (klippen) er intet unntak. Men tror at klostersamfunnet på stedet opprinnelig ble etablert allerede under korsfarertiden. Øya ble benyttet som transitthavn. Sikkert er det at dagens kloster ble gjenoppbygget i 1535, av de ortodokse asketene Makarios og Barlaam Belet. Fjorten år senere kom monken Gerasimos Notaras til klosteret, best kjent som St. Gerasimos, naboøya Kefalonias høye beskytter. I 1606 fikk klosterkirken fresker av Luke Romano, som dessverre ikke eksisterer lengre. I dag oppsøker man dette vakre klostret på grunn av de helligende relikver og arkitekturen. Den ensomme munken er det lite å hente fra, hvis man ikke er ortodoks. Han er svært sky. Klostertårnet ble bygget i 1561 som forsvar mot pirater. Å helle kokende olivenolje over de som forsøkte seg på ytterligere plyndringer var ikke uvanlig. De selvstøpte geværkulene ble også flittig brukt.

Skipsvraket har latt seg omspinne av mye dramatikk. Handelsskipet M/V Panagiotis fikk sitt endelikt på stranden en høststormnatt 1. oktober 1980, etter en dramatisk flukt fra den greske kystvakten. Skipet var mistenkt for en storstilt smugling av sigaretter og sprit fra Tyrkia til den italienske mafiaen.  Men på grunn av svært forrykende uvær måtte skipet finne seg en nødhavn i farvannet på vei til Italia. Den offisielle havnen i byen Zákynthos var selvsagt uaktuell ettersom mannskapet var ettersøkt av marinen, og ly måtte man finn, derfor ble den lille vakre viken nedenfor St. George klosteret valg. Men havariet ble raskt et fatalt faktum. Skipet med alt innhold gikk tapt. Rettsaken er etter sigende ikke avsluttet ennå.

Historien til handelsskipet er prosaisk: M/V Panagiotis ble opprinnelig bygget i Skottland av Scott & Sons (Bowling) for rederiet J. & A. Gardner og Co Ltd i Glasgow. Det var i stål og ble døpt torsdag den 14. januar 1937 som M/V Saint Bedan, med  en brutto tonnasje på 452 tonn. Skipet var 156.8 fot lang, 25,6 fot bred og 14 for dyp. M/S Saint Bedan var utstyrt med en firesylindret 500 hk dieselmotor bygget av British Auxiliaries Ltd. i Glasgow.

I 1964 ble hun solgt for første gang til det greske rederiet M. Gigilinis og S. Kakassinas i Thessaloniki, omdøpt til M/V Meropi. Året etter fikk skipet navnet M/V Charis. I 1972 overtok Marina Koutrouba & Co, Thessaloniki båten, men går i 1974 over til rederiet N. S. Kalfas i Thessaloniki og omdøpt til Nicos. I 1975 ble hun solgt for siste gang til rederiet P. Lisikatos & Company i Piraeus, og gikk siden i trafikk som M/V Panagiotis, inntil hun gikk på grunn på Zákynthos. Her er hun forlatt til natur og turister, som sakte bryter henne sammen.

Det tok sin tid før forliset ble allment kjent på øya. Men det ble oppdaget etter hvert som man oppdaget at lokalbefolkningen hadde stor tilgang sigarettmerker og drikkevarer som ”offisielt” ikke ble solgt på øya. En gresk fotograf fra Kreta påberoper seg æren for å ha tatt det første bildet av «M/V Panagiotis på stranden». Det som er sikkert er at stranden har vokst seg større etter forlistet.

Navagio! På ny tar jeg bildet. Av verden mest fotograferte skipsvrak.

Neste tur med dette reisefølget viste seg å bli en båttur rundt den nordvestlige delen av Zákynthos, til en av de ti vakreste strendene i verden, til et enestående trekkplaster og et svært ettertraktet gresk turistikon.

Denne vakre kvelden avslutter vi på vestsiden, på en av de gode restaurantene på klippen Kambi, til et herlig gresk aftenmåltid med gode venner!

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén 

Photo: Knut Werner Lindeberg Alsén. Shipwreck Zakynthos
Photo: Knut Werner Lindeberg Alsén. Shipwreck Zakynthos

Ser ut til at noen liker bildet så godt at de stjeler det:
http://www.gozakynthos.gr/photos/img-navagio-5650.htm
http://imerazante.gr/2014/07/23/85883
http://wallpapers.fansshare.com/gallery/photos/11305017/dio-be-shipwreck?displaying
http://glossfashion.com/vilmanulden/2014/01/17/105/
https://www.pinterest.com/foodfportugal/places-to-visit/
http://genius.com/2412496/Edgar-allan-poe-sonnet-to-zante/Fair-isle

Reklamer