Den første virkelige frosten har langsomt fått feste i Ås, etter lang tids forsinkelse. I dag knitrer det forventningsfull vinter under skoene. Dagen gryr og et syltynt lag med puddersnø flagrer, i takten til raske skritt på vei til toget. Snøfjonene har klort seg forsiktig fast på ru overflater gjennom årets første adventsnatt, på asfalt, grus, trappetrinn og takstein, usolgte juletrær og på strømførende kjøreledninger.

20141201_KnutWe_0006-1

Den gulorange desembersola er svekket i sin kraft, der den i lange minutter stråler på kalde snøfnugg, metall og lengtende ventekinn på perrongen. Men den må gi tap, enn så lenge. Frosten spiser seg lengre, lengre inn på dag, selv om natten ennå ikke har rukket å bli fullvoksen lang: Solbanen blir ennå kortere, og sola forvises til kun svake anstrøk av gylne fargespill og mørke skyggekast: Mot vårt neste jevndøgn. Selv om hevnen alltid er søt, må den la vente på seg til våren. Nå er det vinteren som krever sin oppmerksomhet, og som et dyr biter den stikkende gjennom tynn dongeri. Snøen er puslete, men telen lurer seg ned i overflaten, og setter jord ut av spill. Den må sove nå.

20141201_KnutWe_0015-1

Stasjonsbygningen i Ås er god å ha. Innendørs. Til lange minutter til overs, til kjedsomhet og bluss og knitringen fra sommertørket bjørkeved i venteværelset. Vedfyrt varme! Til en avis. Til strømbrett. Eller til bare snakk. Frosten spiller ikke på lag med de som venter utenfor. Tenker man der at man burde låst seg ut, bare fem minutter seinere hjemmefra – og gått rett på toget? Men man treffer jo andre. Hyggelig, hyggelig! Standhaftig står vi der stille, og hilser frosten velkommen. Vi skuer lett på spillet fra en lekende vintersol. Og bare nyter.

Svake piskeslag i kjøreledningen, alltid det første forvarsel. Så kommer rumlingen i skinnegangen, i god tid før den grønne metallpølsa suser inn, med masse ledningsmotakende krimskrams og vifteanordninger på taket. Skinner mot perrong. Toget slår gnister i kuldeværet, en slags kjærlig hilsen til sine små søskenbarn: ventende biler, forlatt og alene står de. I dag tenker de nok å bygger seg fine frostroser på rutene der de står på linje  med parkeringsoblater.

Konduktøren stiger av. Bestemt ventende, med grønt flagg, ved et speil av gullfarget metall. Manuelt oppsyn og årvåkenhent, før fløyt og vift. Forskriftsmessig og sikkert. Ansvarlighet. Denne tiden på døgnet er det ingen panisk flaksing nedover trapp og trinnese, ramper og rekkverk. Nå er det ro og mange ledige plasser i vognene. Superpendlerne er forlatt av tiden. Morgenrushet er kun vage minner, selv om vi ikke var der da. Toget går.

Toget, ja, – eller «trekkraftkjøretøyet» er ifølge «Togframføringsforskriften» en fysisk enhet av skinnegående rullende materiell, sammenkoblet med minst én selvgående enhet, et trekkaggregat. Tog er i selve definisjonen en bevegelse etter en ordre eller ruteplan. Altså; tog er ikke det jeg trodde tog var. Tog er en hendelse, en prosess, en ordre, – en ruteplan og bevegelse. Togframføringsforskriften forteller meg også at det daglig skjer en transformasjonsprosess langs skinnegangene: Materiell, stillestående eller om så rullende,  blir definert som tog først når det er i bevegelse innsatt og gjennomført etter ordre. Det vil si at tog er kun tog når materiell er i bevegelse mellom avgang fra en utgangsstasjon til endestasjon. Og toget opphører straks å være tog når det har nådd sitt bestemmelsessted. Et tog kan altså kun stå stille på stasjonene mellom start og stopp, i henhold til en ruteplan. Når ordren er fullført opphører tog å være tog. Fra da av er det kun materiell. Fascinerende tungvint forklart av et fenomen som alle har et forhold til. Men et forskriftsmessig faktum.

Som en historisk parentes kan det nevnes at tidligere tiders beordrete vogner trukket av aktive trekkaggregat også var tog. Så lenge disse var i rute, enten trekkaggregatene var hester eller mennesker. Noe primitivt, men dog et tog. Altså; forutsetningen er en ruteplan.

Når jeg på folkemunnet går inn i det ventende toget på perrongen i dag, trer jeg jernbanefaglig inn i en stoppet hendelse. Inn i et frosset jernbaneøyeblikk!

Etter litt advarende mekanisk «Dørene lukkes!»,  – hensettes jeg inn i en grønnaktig rullende hendelse, mot gylne øyeblikk for dagen.

Underveis tar jeg meg tid til å nyte restene av det gule lyset. I dag er det lett å la tankene fly.

Dagen lysner litt mer, og jeg med den.

En riktig god og gylden hendelse.

Jeg toger i dag. Forventningsfull. Til noe ordinært, et møte. Men rik på en ny vinteropplevelse gitt av en forskrift.

God tur! Toget er i rute.

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

20141201_KnutWe_0018-1

Reklamer