– Kalås Irthate, Velkommen!

– Dessverre er det ikke plass til flere biler i landsbyen, derfor må du vennligst parkere utenfor!

Jeg blir tatt imot av Anastasia Temponera, i velmenende vendinger og med sjarm: Anastasia har godt humør og ler mye. Oppfordringen om parkeringen var faktisk gitt på forhånd, men aldeles glemt. En glipp kan man si: «Jeg måtte gå, – ikke kjøre» gjennom landsbyporten, et oppmurt tønnehvelv i gråhvit kalkstein og gylden mørtel, som resten av landsbyen.

Litt rygging altså, i en drosjegul Polo innleid for anledningen, så går vi sammen inn i resepsjonshytta som er dekket med jasmin og roser, plassert langs en betongstøpt veistubb – totalt 200 meter – som slynger seg omkring Paliokaliva Village. Dette er paradiset til Anastasia, et stemningsfullt turistanlegg med mykt gress, busker og trær, steinlagte stier, atten hytter i stein og teglsteinstak og et trekantformet svømmebasseng med rekkverk i glass og nesten en altomfattende utsikt over grønnkledde åser og olivenlunder, gårder og havet.

Dette er et fristende feriested, organisert som ringtun med en byggestil inspirert av den tradisjonelle steinarkitekturen man finner i fjellandsbyene på Zákynthos, opprinnelig bygget av svært dyktige, men vettskremte håndverkere som flyktet hit hals over hode fra Pelopennes i 1770; som del av den andre store flyktningestrømmen fra okkupert gresk territorium på grunn av dype geopolitiske og økonomiske uoverensstemmelser mellom europeiske stormakter.

Den første flyktningestrømmen kom fra Kreta, etter at osmannerne erobret øya i 1669. Den andre bølgen kom som en konsekvens av Katarina den store sitt mislykkete forsøk på erobring av Peloponnes. Angrepet, «Orlov Revolt» som var forløperen for den greske frigjøringskrigen tretti år senere, endte med katastrofe for grekerne. Zákynthos hadde stått fremst i ledetog med Det russiske keiserdømmet om Peloponnes, og tapte mot Det osmanske rike. Den joniske øya måtte ta i mot sekstusen livredde grekere som flyktet fra Peloponnes og de grusomme tyrkiske hevnaksjonene. Flykninger fra Manihalvøya, den sørøstlige delen av Peloponnes var en stor del av kontingenten.

De som kom fra Mani tok med seg stolte fagtradisjoner og kunnskaper om stein og byggekunst til Zákynthos. I fjellene fant flyktningene det som minnet dem mest om hjemstedet og steder som var langt unna piratraidene på den tiden. Håndverkerne med sine familier bosatte i fjellet og bygget opp sin nye tilværelse i rammen av vakker steinarkitektur, og tilførte på denne måten Zákynthos et nytt kulturuttrykk, – som turistnæringen de siste årene har forsøkt å blåse nytt liv i, med mer eller mindre hell. Dessverre har det meste av disse fantastiske håndverkstradisjonene opprinnelig fra fastlandet gått i glemmeboka, med noen få hederlige unntak i fjellandsbyen Louka, altså med røtter tilbake til Mani.

Steinarkitekturen fra fjellene er ulikt det meste av arkitekturen vi ellers finner på Zákynthos, der storparten av bygningsmassene er påvirket av italiensk renessanse, nyere europeisk nyklassisisme og en lite sjarmerende modernisme.

Anastasia og ektemannen Panagotis bygget Paliokaliva – gresk for gammel hytte – ytterst på en kolle, del av svigerfamiliens olivenlund og tradisjonsrike jaktområde. Den gamle jakthytta var et tradisjonelt byggverk vokst fram som del av landbruk og klima: «Vergaki» er en særpreget arkitektur av små hytter på fire kvadrat, bindingsverk bekledd med bambusvegger og stråtak. Opprinnelig ble de bygget i trærne, men seinere kom de ned på stylter på bakken, lik en strandbar plassert på toppen av fire stolper á tre meter og med stige til oppholdsrom med vindushull. De fineste har balkong med blomsterkasser og soverom, noen i to etasjer. Enkelte steder på øya leies disse små hyttene ut til turister.

Hyttene ble i første rekke benyttet under siestaen, den hellige ettermiddagsluren til de som passet på åkerlapper og dyreholdet, – og under jakta. Forøvrig har Harvard School of Public Health i Boston gjort funn som tyder på at litt søvn ved middagstider påvirker hjerte- og karsykdommer positivt, den største studien i sitt slag så langt, blant 23.000 grekere.

– Der stod den gamle jakthytta – palio kalivaen i tre. Den er nå revet, kun minnene er tilbake.

Anastasia peker mot en svak forhøyning i det skogkledde landskapet, oliventrær så langt øyet rekker. Nedenfor blinker det joniske havet, i østlig retning – mot fastlandet og Peloponnes. Til høyre ligger øyas hovedstad, omlag 15 minutter med bil. Mot vest, bak oss ligger den opprinnelige landsbyen og det gamle kommunesenteret Tragaki: mest kjent for et kommunalt amfiteater som huser sommerens tredagers jazzfestival til ende, flotte konserter og teaterforestillinger av ymse slag – og en imponerende utsikt over det store landbruksplatået på øya, et naturlig stopp til forbipasserende. En liten kommunal strand, Gaidaros – esel på gresk, – med småbåthavn, strandbar og permanent volleyballnett og et urgammelt landhandleri midt i sentrum hører også med på listen over steder som er verdt et besøk når man oppsøker Tragaki. For tre år siden ble kommunen slått sammen med alle de andre på øya. Nå bærer fylket, kommunen og hovedstaden navnet Zákynthos. Til full forvirring for utenforstående.

– Herfra jaktet mennene på fugler som trakk over øya på vei fra Afrika, en sesongbasert delikatesse som har vært vanlig på Zákynthos, forteller Anastasia.

Som innfødt øyboer er hun oppvokst med villfugl i tomatsaus, en sesongbasert tradisjonsrett ved påsketider, med et og annet haglprosjektil som del av menyen. Zákynthos har et rikt fugleliv, med flere permanente arter på den europeiske rødlisten, i tillegg til trekkfuglene som er fredet. Fuglejakta har blitt litt av en utfordring: Gamle jakttradisjoner og matmenuyer braker oftere sammen med EU-direktivet anno 2009 og et økende holdningsskapende arbeid fra miljøvern- og dyreorganisasjonene på øya og fra sentralt hold. Gammel og ny tid står steilt mot hverandre. Økologisk atferd presser på og utfordrer. Heldigvis!

Gjennom egen markedsføring fremstår Paliokaliva som en familievennlig ferielandsby som kombinerer naturlig skjønnhet med høy kvalitet. Det står at stedet har en autentisk byggestil, med tradisjonelle og miljøvennlige materialer og et sjarmerende interiør, innredet til familier, så vel som til romantiske par som søker ro. Paliokaliva lokker med havutsikt, tjue minutters gange til Gadaros-stranden og eget svømmebasseng. Måltidene kan nytes i utleieboligene eller ved Paliokaliva Snack Bar & Restaurant. Alt av interiør har Anastasia selv plukket ut og dekorert.

Paliokaliva er bygget etter inspirasjon fra øyas tradisjonelle fjellarkitektur og steder mannen min og jeg har besøkt, og internasjonale magasiner. Vi har laget landsbyen om til et stedet vi liker og selv ville besøkt, forteller hun.

Underveis i omvisningen slår det meg at Anastasia virkelig satser på estetikk, komfort og gode følelser. Hun har tatt hensyn til gjestenes privatliv med alt av vitalt inventar og små verandaer med utsikt til det idylliske hagekomplekset hun selv har opparbeidet, også et lite kapell har fått sin plass, med lys og ikon av øyas skytshelgen, Sankt Dionysios, – helgenen som velsigner fruktbarhet og gir trøst til bekymrete mødre av alle slag, spesielt de vordene – noe som har forårsaket at halvparten av den mannlige befolkningen på øya er navngitt etter helgenen. Greske mødre er grunnleggende bekymret.

Vi går inn i detaljer, det presiseres, assosiasjoner følges opp, jeg spør og hun forteller. Før tiden renner helt ut, drypper det tårer langs kinnet til Anastasia. Hun avslører at Panagotis er dypt savnet. Det var jo de to som skapte stedet, tok risikoen og skulle leve av driften. Anastasia sa opp stillingen som farmasøyt, han solgte et vellykket transportfirma. Paliokaliva er deres livsverk.

– Mannen min døde for fem måneder siden.

Tiden stopper opp og samtalen skifter retning; det reflekteres, minnes, føles – og medføles. Sørgmodige smil og blanke øyne.

Fotograferingen går raskt, – i skyggen med et ubarmhjertig blitzlys. Alt Anastasia nå vil er å være til glede for alle gjestene sine i Paliokaliva, – et godt år tross alt.

Fotografering hører med, insisterer hun.

Det bys på farvel.

– Kalå kalokeri, God sommer!

Anastasia passerer jasmin og røde roser og fortsetter der hun slapp. Mye skal følges opp. Hun har startet en ny tilværelse, alene og i svart.

Ettertenksomt spaserer jeg gjennom landsbyporten og ut av Paliokaliva, og undres på om hun finner litt trøst i det lille kapellet. Lysene brant jo.

Hjemme venter to barn på at mor skal komme hjem til middag.

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

20120915_knutwe_0230-1

 

Reklamer