Arkitektene Geir Brendeland og Olav Kristoffersen har påvirket utviklingen av norsk trearkitektur det siste tiåret og formet dagens måte vi tenker tre i bygg på. Derfor fikk de Treprisen i 2014, en av de gjeveste arkitekturprisene Norge har å tilby. Vi ble med prisvinnerne på vandring i Trondheim.

Arkitektduoen Geir Brendeland og Olav Kristoffersen møter vi på vei til Trondheims mest avantgarde bygård i tre, til deres første arkitektprosjekt reist i Svartlamoen bydel. Øst for sentrum, opphavelig en nedsettende nevnelse på delen av Lademoen nord for jernbanelinjen.

20140822_Knutwe_0020-1

Sett på lang avstand kunne byggverket gjerne vært en forvist uønsket fremmed, et ensomt monument parkert nede på siste plass. Strandveien trettisyv. Nærmere observasjon avdekker noe komplett annet. Nyhuset som det også kalles, er i høyeste grad del av et hele, integrert i et konglomerat av småhusbebyggelse med lette anarkistiske hageuttrykk, nedtaggete bygårder og et usminket næringsområde, med kunstnere, musikere, kunsthåndverkere, kulturarbeidere og massevis av barn. Bygården huser tretti-én såkalte svartlamonitter, i leiligheter og næringslokale.

20140822_Knutwe_0154-1

Vis-à-vis ruver Dora 1, en massivt fjellkjede i armert betong. Mot denne langstrakte ubåtbunkeren fra okkupasjonsmaktene under sist krig står bygården til Brendeland & Kristoffersen AS, visuelt og faglig fjellstøtt. Den er tilpasset mastodonten, til fingerspissene.

Med bygården visste duoen at de kom til å grunnlegge en trearkitektur som måtte skape endringer, noe innovativt nytt. Det lå i kortene hos oppdragsgiver, som hadde lagt sterke føringer sammen med industri og forskning. Dristig formgiving og innovativ materialbruk, i tre skulle det være. Arkitektkonkurransen Trondheim kommune og Statens Nærings-og distriktsutviklingsfond lyste ut i 2002 skulle strekke grenser og være et supplement til utvikling av den svært omstridte arbeiderbydelen for industri anno 1870.

Forut hadde sterke krefter kjempet kraftig mot kommunen, for bevaring av nedrivningstruede hus, Håkon Bleken, Håkon Gullvåg og Kim Småge av de mest kjente. Etter nesten 10 år la støvet seg. Den lange kampanjen bar frukter, bevaring, omregulering og kommunens byøkologiske forsøksområde så dagens lys. I 2002 ble den norske arkitektstanden invitert inn i asken. Der skapte Brendeland & Kristoffersen AS fremtidens løsninger.

20140822_Knutwe_0006-1

Resultatet ble en bygård av gran og massivtre i tykke lag, kledd med kjerneved, i fem etasjer. Inspirasjonen var hentet fra de gamle bygårdene man finner i Trondheim, uttrykket ble en nyskapning. Aldri tidligere hadde verden sett en så høy bygning i massivt tre, et viktig prosjektet for alle som er opptatt av trebyggeri. Trettisyveren ble verdens høyeste trebygning, og viste vei: I Venezia ble den ble trukket frem som eksempel på moderne sosial boligbygging, på arkitekturbiennalen. Når Bergen i 2015 er ferdig med verdens høyeste trehus, i 14 etasjer, er det bygget på vitale erfaringer utforsket i Trondheim. I mellomtiden har Australia førsteplassen, ti etasjer.

Arkitekter over natta
Siden arkitektkonkurransen krevde juridiske enheter måtte Geir og Olav registrere seg i Brønnøysundregisteret før svarkonvolutten ble levert inn. Noe arkitektkontor hadde de egentlig ikke. Oppstarten var rimelig enkel, et organisasjonsnummer og et konkurranseforslag. Det var det hele. Men de vant! Og karrieren var beseglet, over natta.

 

Siden da har det vært bare jobbing, alltid. I løpet av et tiår vokste bygården på Svartlamoen fram som et av Trondheims signalbygg. I år fikk de Treprisen. I dag er bygget en faglig viktig referanse, nasjonalt og internasjonalt. Det har endret Norge sin tenkemåte innen trearkitektur.

Etter et gran skritting anløper vi bydelsbarnehagen, like ved. Den også i tre.

– Barnehagen var mest av alt et debattinnlegg i kampen om Svartlamoen. Vi lot oss involvere, vise at det var mulig å transformere et dødsdømt næringsbygg til et godt brukshus for barn i området. Vi er politisk interesserte, men til forskjell fra mange andre bygger vi, i stedet for bare å snakke, forteller de.

– Argumentene våre leger vi inn i de arkitektoniske løsningene, forteller de. Gjennomslag fikk de. Svartlamoen barnehage ble bygget, usynligheten selv, aldeles umulig å rettferdiggjøre fotografisk utenfra. Storheten i arkitekturen er skapt inne, og den har forblitt innvendig – der vi fortsetter samtalen.

20140822_Knutwe_0082-1Olav og Geir omformet en bilforretning til et arkitekturkonseptet der barna selv står for utsmykningen, med tagging på innvendige trevegger, slik voksne tagger lengre ned i gata. I tråd med deres eget syn. Geir er hele tiden oppmerksom på endringene gjort på vegg, gulv og bord.

– Her har det kommer en ny barnetegning. Kjempestilig. Slik skal det være, peker han strålende på veggen. Svartlamoen har en røff eksperimentell estetikk, der ingen lar seg lett overdøve. Dette tar duoen tatt hensyn til. Men begge avviser at arkitektur skal reduseres til kun å blir et spørsmål om design.

Arkitektonisk ståsted
– Vi kan ikke overlate arkitektur til et spørsmål om kun estetikk og moter. Det blir fort overfladisk og flyktig. Norsk bygge- anleggsvirksomhet omsetter for 400 milliarder kroner årlig, med de enorme samfunnskonsekvensene det gir. Dessuten er det farlig for en arkitekt å henge seg på flyktige trender. Arkitektur er tidkrevende, og bygg blir ofte utdatert om man kun tar hensyn til dagens mote.

Vi sitter, snakker, og ser, det forklares. Trettisyveren hilser høflig gjennom vindusglasset, tilpasset barnehøyden. Den vokser ut av landskapet. Barna har yoga innenfor. Vi får kaffe, det noteres.

– Disse to byggene representer vårt arkitektoniske ståsted. For oss handler arkitektur om gode bruksrom, lysbruk, byggematerialer og brukeren i sentrum, som selv skal delta i utformingen av arkitekturens estetikk. Vår jobb er å lage en bakgrunn, brukeren viderefører estetikken i bygget, slik som barnas tegninger på vegger og hakk i gulvet, forteller de.

20140822_Knutwe_0120-1Materialbruk
– For oss er god arkitektur ofte de enkle løsningene og riktig materialbruk. Vårt mål er hele tiden å overskride, strekke grenser, skape gode rom og ikke minst få kostnadene ned. God arkitektur oppstår i et samspill mellom brukeren, arkitekten og omgivelsene. Bygget skal tilpasse seg og være et korrektiv på samme tid, hele tiden mot noe enda bedre, sier de.

– For er oss er arkitektur et samlet uttrykk for det beste vi evnet innenfor de rådene ressursene og økonomiske rammene vi har hatt til rådighet i prosjektet, på samme måte som politikk. Arkitektur er kompromisser, de beste kompromissene. Vår arkitektur er en katalysator for funksjonell og estetisk iscenesettelse, et godt sted å oppholde seg, der brukeren selv dekorerer og tilpasser bygget en flyktighet av dekor og estetiske trender. Når vi som arkitekter forlater bygget er det meningen at bygget skal leve og utvikle seg videre, påvirket av andres liv og viljer, forteller de. Det tenkes, i avbrutt stillhet, til lyden av barn, reflektert hensynsfullt i det massive treverk. De ansatte setter pris på barnehagen og arkitektene. Smil og latter, hygge og klemming.

– God arkitektur er ikke middelmådighet. Virkelig god arkitektur får man ved å tøye grensene og ved å lage kompromiss. Å bygge er noe positivt og det skaper nye muligheter. Bygget skal stå der i over hundre år. Vi som arkitekter må være oss bevisst på hva vi gjør, at det som blir gjort blir bra. Vi skal bygge grundig. Dårlig arkitektur er tapte muligheter, som også får konsekvenser. Miljøet er viktig. Det verste vi kan gjøre er å sette opp dårlige bygg, da er det bedre å anbefale kundene til å kjøpe noe bruk, noe vi har gjort, fortsetter de.

– Man kan ikke stille seg likegyldig til god arkitektur. God arkitektur er til slutt en totalopplevelse, et handlingens samspill mellom brukeren og bygget. Lys og rom, reflekterer de.

20140822_Knutwe_0060-1Treprisen
Så fikk de jaggu treprisen, og begrunnelsen for prisen var ikke snau. Jurylederen sa rett ut at produksjon til Brendeland & Kristoffersen AS har vært helt avgjørende for utviklingen av norsk trearkitektur det siste tiåret, at de nye løsningene deres har blitt en varige faglig referanse, noe som i realiteten skjer bare noen få ganger per tiår. Byggene deres former i dag måten vi tenker på, de bedriver grunnforskning på trearkitektur. Sofistikert i sin provoserende enkelhet. Geir og Olav har skapt stor arkitektur, og er nå berømmet blant de største vi har i Norge.

Treprisen som forvaltes av TreFokus, henger særdeles høyt i fagmiljøet, spesielt blant arkitekter. Prisen deles ut for fremragende arkitektur med bruk av tre som materiale, utgitt kun 20 ganger siden 1961. Geir og Olav hedres nå blant stjernene: Knut Knudsen, Sverre Fehn, Lund & Slaatto og Arne Henriksen for å nevne noen, alle med varige spor i norsk arkitekturhistorie.

– Å få treprisen var virkelig stort. I dag er vi ydmyke, og kjenner ansvaret. Vi har hele tiden vært opptatt av arkitekturen til tidligere prisvinnere, og mange av byggene har vi studert på egen hånd, sier de.

Skogen
De vokste begge opp i nærheten av skogen, og naturen har preget de. Geir og Olav laget begge hytter i trærne. En var aldeles besatt. Han snek seg inn på byggeplasser, ville lærte mer av andre.

– Vi var over gjennomsnittet opptatt av byggerier. Tre er viktig for oss. Det har gode kvaliteter, er del vår kultur. Det er slik vi har bygget i historien, forteller de. I dag er de opptatt av å sprenge grenser, i et nært samspill med aktørene i hele verdikjeden, med industrien, med håndverkeren

-Bærekraft for oss er nøkternhet, omfordeling av ressursene og ha beina på jorda. Vi vil bygge skikkelig, med byggemetoder som er logiske, sier de.

– Mye skog står på rot og råtner ned, og bruk av massivtre er en måte å rydde opp i dette på. Treet er fint og et naturlig materiale. Det kan man se på barna i barnehagen. De koser seg. En annen ting er at materialene er som ingrediensen i matlaging, de skal være kortreiste og sporbare. Det er fint å vite at huset ditt er bygget av førsteklassesmaterialer fra en skog du vet hvor er, og som du selv kan besøke en dag, hvis du vil, seier de.

Forskningsbasert arkitektur
Møtetiden renner ut. Vi skal til Villa Borgen, et lite småhus i massivtre for en familie i utkanten av Trondheim. Men først et stopp ved Talerøret, NTNUs jubileumsgave til Trondheim i forbindelse med eget hundreårsjubileum i 2010. Sammen med arkitektstudentene og NTNUs fagmiljø innen musikk, akustikk, konstruksjonsteknikk og produktdesign og Tresenteret har Brendeland & Kristoffersen AS laget en installasjon bygget av skipsindustrien på Vestlandet. Byggverket er en åpen arena for alle som har et budskap, og kan benyttes som megafon, hørerør, scene, filmlerret, arena for lek og eksperimentering med ulike kulturuttrykk.

Begge underviser de studenter, hjemme og i utlandet. Olav har nettopp sagt ja til en undervisning- og forskerstilling på NTNU og garanterer at det kommer mye spennende ”made in trearkitektur” fra Gløshaugen i fremtiden. Vi tviler ikke, og det forskningsbasert.

Etter Villa Borgen, skulle vi gjerne sett boligprosjektet i massivtre i Longyearbyen. Her var alt prefabrikkert med en grusom logistikk, pakket og skipet ut i ishavet med konteinere, ment for ekstreme klimaforhold, og raskt oppsett. Entreprenøren ble svært fornøy, må vite. Alt i tre. Men det kan først observeres en annen gang.

Mens vi tar farvel; hva kunne drømmeprosjektet være? – Et kontorbygg i tre i by og en driftsbygning på en gård. Det hadde vært kult å utforske og bygge, kommer det kontant fra prisvinnerne.

Tekst og foto: Knut Werner Lindberg Alsén. Artikkelen stod første gang på trykk i Magasinet Skog.

20140822_Knutwe_0139-1

Reklamer